Siste kapittel

Da jeg ble nominert til Ambjørnsenprisen i 2011 hadde jeg allerede blogget i mange år, på ulike plattformer – med og uten pauser. Det begynte trolig en gang i begynnelsen av tenårene, med piczosider og bøttevis av brunkrem. Etterhvert har jeg vokst i takt med ulike stiler, faser og ulike bloggplatformer. Når jeg har blitt eldre har det vært mitt eget tankeunivers, eller «Andreas paradis» som Østlands-Posten valgte å kalle spalten min den gang jeg skrev for dem (2012-2014). Jeg har delt både overfladiske bekymringer, mine tidligere kjæresteforhold og hundrevis av tanker om hvordan man skal mestre livet & ha glede av det. Mest fordi jeg leser i mediene at det finnes så mange som har det så vondt. Og jeg leser dem, både avisene og menneskene, hver eneste dag. Tekstene mine handler ikke bestandig om meg, og jeg er lei av at ting tolkes annerledes enn hva de er. Det er kanskje den mest slitsomme delen av å blogge. Det og at det liksom aldri blir bra nok ift. hvilke mennesker og forbilder jeg ser opp til og sammenligner meg med.

Bloggingen har tatt ekstremt mye av min tid. Tankeprosessen kverner stadig, og det er slik tankemønsteret mitt er bygget opp. Jeg har ingen problemer med det – jeg er glad for at det er sånn. De som kjenner meg vet hvor stor respekt jeg har for bloggen, og hvor mye jeg prøver å gi av meg selv. Bildene må taes i perfekt lys, ordene må være annerledes og selve tekstene skal røre og bevege noe i publikum.

tumblr_static_af1wjqg2hfk0o48sss4s8kwo8_2048_v2

Dere har kanskje forstått tegningen. Jeg har lyst til å takke en hel haug for all ros og glede jeg har hatt. 1) Nomineringen til Ambjørnsenprisen gjorde at noe sa BANG i poesihjertet mitt, og jeg fortsatte fortsatte fortsatte, helt til nå – nå er kruttet brukt opp på et vis. 2) Alle mine venner, bekjente og ukjente som har lest, likt og kommentert – takk, jeg elsker dere. 3) Alle brevene jeg har fått av dere. <3 4) Fremtiden. Da jeg åpnet eget domene på denne bloggen bestemte jeg meg for at det skulle være min portefølje i tilfelle noen frilanstyper ønsket å gi meg jobb. Jeg har fått noen napp, det skal sies. Tusen hjertelig takk til dere som har gitt meg sjansen. Det er deres håp og tro jeg lever på. Foreløpig har det likevel ikke strekket til. Det er veldig rart å si ordentlig adios til bloggingen – det har tross alt vært hele mitt liv i så mange år, denne idiotiske nettsiden. Nå er tiden inne for å bare puste. Andre utfordringer i livet krever så mye av meg at mye annet må ryddes ut av veien. Det er noe jeg ønsker å gjøre. Jeg vil ikke at dette skal bli en blogg med hasteløsninger og kjipe innlegg. Med tanke på alle pausene jeg har hatt opp igjennom årene, både med blogg og på andre sosiale medier, så er å avslutte kapittelet med iris.roseqst utfordrende. Dog en utfordring jeg er mer enn villig til å ta. Jeg lever videre på @dreakvist på insta med jevne mellomrom. Der skriver jeg også fra tid til annen, men aldri lengre tekster, slik som her. Mailen min er andrea.kkvist@gmail.com om det er noen tanker eller andre ting du vil dele.

 

Takk for meg.