The power of art, the perfection

img_2330-2img_2317-2

Perfeksjonshysteriet skal man verken kimse av, gjøre narr av eller se nedlatende på. Å være perfeksjonist på enkelte områder kan være innmari bra, og det kan gjøre både deg og andre i samfunnet bedre – men det kan også ødelegge deg. Perfeksjon handler ikke kun om det ytre. For meg handler det om det indre også. Men … det er faktisk psykisk og fysisk umulig å strekke til over alt. Derfor er det viktig å sortere ut det som betyr noe, vs det som du egentlig driter i. Gi abolutt alt du makter til hva du kan kjempe for i en eventuell krig, og du vil motta all the positive vibes i retur. Halla, i dag har jeg tatt bilder, redigert bilder, fikset header & design, skrevet, skravlet, danset, sunget i omtrent 6 timer. Det er nesten en hel jobbdag. Sånn er det altså å være perfeksjonist. Akkurat på det kunstneriske nivået liker jeg at det er sånn, fordi det er noe jeg er lidenskapelig opptatt av. Da gir det meg kun positive vibber. It’s all about that.

I andre nyheter skriver jeg av og til til folk & venner som jeg gleder meg over. Luke er en av dem. Long story, short: Luke er ifra Las Vegas, Nevada. Vi har skrevet sammen over mail en stund, først sommeren-høsten 2014, deretter hadde vi et langt opphold på 2 år, og nå har vi endelig begynt å skrive litt sammen igjen. Don’t get me wrong, det er ikke noe kjærlighetsfjas av noe love letters, men vi deler tanker om livskunnskap, poesi eller andre viktige ting. Jeg fortalte om Norge & hjemmet mitt i skogen til Luke, og han svarte blant annet dette: «I think that your moving out of the city was a step in the right direction, as it pertains to happiness. I still live in a city–a rather large city. It’s a sad city. You can feel it when you drive around. You can see it on the faces of strangers wandering from work to home and back to work again. They are saturated in sounds that suffocate the soul, restrict growth. Living in the city is like being a part of a dull conversation that never ends. It’s a white noise on a T.V. that never shuts off. Sometimes–or I should say most of the time–I feel anxious in the city. I have to leave frequently to the mountains to maintain my sanity, to come to my senses. Each week I wait for the moment when I can leave the conversation of the city and exchange it for the silence of the pines and meadows. The silence becomes my companion, and we have long conversations where nothing is said–things are only felt. And there’s no falseness with the forest. In the city it seems that everyone is out to deceive or trick you. People and buildings alike don masks in order to lure you in, subtly at first, until they have a firm financial grasp around your neck. But it’s not so in the woods. In the woods there are only facts. Feral facts. Bare facts. If the mountain lion is hungry, she will kill. There’s no pretenses–no falseness. Everything is what it seems. No masks. I think humanity can learn a thing or two from the forest. We can learn to be true.»

Det var så hjertegodt at jeg var nødt til å dele det med dere. Værsågod, society.

img_2282-2img_2303-2

 

 


Translate, summary: To be a perfectionist is both a wonderful blessing and a shitty nightmare. It’s all about focusing on what mathers, and let go of what doesn’t. It’s not mental or physical right to try to make everything perfect. Today I’ve been taken photos, edited photos, edited blog theme, danced and sung metal songs in about 6 hours. Almost a whole working day. But it’s definitely ok for me, because writing, photography & art means so much to me. Therefore: perfection can be really good as well, if you do something that fills you with energy. 

In other news … Now and then I write to people or friends I appreciate. Luke is one of them. Long story, short: Luke is from Las Vegas, Nevada. We’ve mailed to each other in a while, first the summer-autumn 2014, then we didn’t write in 2 years, and now we’re suddenly back writing to each other. Don’t get me wrong, there isn’t love & flirting – but we share thoughts about wisdom of life, poetry or other important things. I told him about Norway & my home into the woods, and he answered this … 

Hemmelige notater & kunsternetter.

img_2129

Jeg sitter musestille. Hører kun susingen av laptopen, Tellus som slikker seg hemningsløst rundt munnen og lyden fra playlist’a «focused» i bakgrunnen. Focused er en spilleliste som inneholder null ord & null harde trommesoloer, egentlig de to tingene jeg liker mest, men likevel er den helt magisk. Stillhet kan være magisk, if you use it well. Tenk å ha så lite bekymringer som det Tellus har, tenker jeg, & ser ned i en av mine gamle skrivebøker. Jeg skrev følgende (bildet ovenfor) en sommer for ett par år siden. Hvilket nummer på sommeren husker jeg ikke, men det var sommeren jeg også fant roen ved å være i lag med meg selv, kun meg selv. Folk flest klarer ikke det, & jakter brydd etter partneren i deres liv. Det var en sommer fylt av mange teltturer i nærområdet, like ved vannet – med kun meg selv, bøker, skriverier, en hel mengde kaffe fra pappkrus og solbrun hud. Det hender jeg er nødt til å tenke tilbake på den sommeren, & liksom come to my senses again.

img_2131img_2126img_2099img_2119

Sene netter denne helgen har vært fylt med både skriverier & kunst. Fredag: skriverier med køllstift i skisseboka mi fram til tre, lørdag; kulturnatta i Larvik, hvor det stort sett kun var Ambjørnsen som hadde noe nyttig å komme med. Ambjørnsen leverte som alltid, min store helt. Han fortalte blant annet om hvordan unge debutanter leverer, men ikke leverer. De bokbades i hytt og gevær, men det er ikke kvalitet på litteraturen lenger. For å si det fra mitt ståsted: jeg synes det er synd at jeg må konkurrere blant rosabloggere og svadafolk.

Fredag var notatene mine som dette: side 1: CINEMA BY JASON EVIGAN. I want to have this song in my wedding. Side 2: You are my cinema. I could watch you forever. A hollywood treasure. <3 Side 3: Du e den typen man lengte og drømme om. Æ ser etter svakere sida, men æ finn ikkje nånn. (Kan du lære mæ av Kristian Kristensen). Side 4: I PROMISE TO PLANT KISSES LIKE SEEDS ON YOUR BODY, SO IN TIME YOU CAN GROW TO LOVE YOURSELF AS I LOVE YOU.» Det viktigste av alt var side 5. Side 5 hvor jeg tenkte på deg, på den siste eksen, på hvordan mitt univers hadde sett ut om jeg ikke hadde sluppet V eller A.Å, & tilbake til deg igjen. Aller mest på deg, selvsagt. Eller, det er kanskje hverken selvsagt eller en selvfølge, men du har det med å dukke opp fra intet. Jeg liker når gode mennesker dukker opp fra intet, når vi ellers lever i en slik sårbar verden. Side 5: Jeg tenker hvordan du stryker fingrene dine gjennom håret mitt, gjennom flokene mine. Så mye bedre enn hvordan han gjorde det. Hvordan han aldri gjorde det. Jeg lukker øynene sakte, kjenner alle de andre følelsene blir sterkere. Sansene. Jeg beveger en pekefinger mot stearinlyset. Kjenner ingenting. Trekker den nærmere varmen. Det tar ikke lang tid før jeg sperrer øynene opp og kjøler fingeren håpløst ned med tungen min. Kanskje er det sånn kjærligheten med enkelte føles. At du ikke kjenner smerten før de er inni deg. På avstand registrerer du ikke virkeligheten.

 

 

Rather than love, than money, than fame, give me truth.

Another day goes by

36f46b88eecdd50e8e6063afa888c389 704e2abfffd45124f76c5446806c044e 2983774236b4e5d628acb41c5ee46de6

Jeg tror kanskje det beste du kan gjøre for deg selv når du er skikkelig nedfor er å følge magefølelsen, eller hjertet som noen sier. Det høres jo så lett ut, men ofte vil en kanskje mye heller please alle andre eller grave seg ned i grava, helst i lag med djevelen. Å følge magefølelsen kan være like enkelt som å dusje i 2 timer. Istedenfor å dra på byen med jentene. Det kan være å bestille en massasjetime. Og heller jobbe litt mer intensivt en annen dag med jobb. Det kan være å ringe verdens beste menneske & høre at du er sterk som en okse, men sårbar og skjønn som et lite lam. Det kan være å dra på en weekendtur til et sted du aldri har vært. Alene eller med noen. Magefølelsen føler så uendelig mye, og den sender signaler til hodet ditt om at ting er godt eller vondt. Er det vondt for lenge, sender dette hjertet ofte signaler til hele kroppen, liksom setter alle brannalarmene på fullt. Sjukdommer kan oppstå. Sett deg om bord i et skip som kan sveve, og settle kun for positive vibes. Evig kjærleik kommer kun innenfra, og det bør starte med en selv. De som skjønner det, de blir & de som ikke skjønner det, skjønner seg ikke på livet. Dermed basta.

ae866b81ee50c1d989af0a1b6163ef99fad2288c4fe0fb34b6ff023bb2a12236ff209abc90545a970d9722973837a65b

Alvoret med å ta seg selv på alvor

NO BULLSHIT 
DO REAL 
HAVE PASSION 
STAY THIRSTY 

Jeg ligger halvveis oppreist med laptopen på fanget, med notatene på mobilen åpnet & har lunket, grønn te i en gammel Starbuckskopp fra London ved siden av meg. Notatene fra august har ligget urørt, & den versjonen av meg som sakte ble til gjennom august, september & nå oktober ønsker jeg ikke å være. Jeg vet hvem jeg er, & hva jeg vil. Jeg kan forskjellen på savnet av en person, vs. savnet av en følelse, slik som forelskelse for eksempel. Jeg vet hvor dårlig innflytelse et dårlig miljø kan ha på en, & erfaringer med folk som eier kun negative vibes har jeg litt for mye av. Man blir jo ikke født med trust issues, ikke sant. Det er noe som blir bygget opp, akkurat slik som kjærlighet, lykke, sorg eller hat blir. Alt blir bygget opp på et vis, & hvordan vi takler det hele handler mest om oss og hjernebarken vår. Jeg vet akkurat hvordan jeg vil ha det, men i det øyeblikket jeg tar inn negative vibes fra folk eller miljø som ikke er bra for meg, er det jævlig lett for meg å grave meg ned i kjelleren sammen med dem. Ofte er det enten eller – jeg vil bygge dem opp igjen, eller jeg blir så hinsides sliten av dem at alt i livet blir et ork. Derfor… er det så himla kjerneviktig å ta vare på de som alltid står hos deg, å ta vare på hobbyene dine & være i en jobb du liker. Essensen av lykke, tenker jeg. Jeg vet alt dette, men det var ikke før jeg hadde en bedre samtale med ei venninne at jeg skjønte alvoret. Skjønte alvoret med å ta seg selv på alvor på et vis.

1ea5cfc0b1a5e420fd441690833aa3648afd73084ecd35253c4fc863575cc63c420d688a746c6631792fd3633229a2b1

Det begynte med et skriveri jeg hadde lagt ut på storyen på insta forrige helg, etter nok et kjærlighetsbrudd. (Short story: vi er venner & prater sammen, dette var forhold nr. 4 – men jeg har hatt 10.000 heartbreaks, og skal herved være enke for alltid). Venninna mi tok tak, sendte ei melding og sa (blant annet); du er ikke alene, & både jeg og samboeren kan nåes på alle arenaer! Følelsesladd & sensitiv som jeg er satt jeg hjemme i sofaen min, og gråt en liten skvett før jeg svarte henne. Hun sa det så mykt & fint, presist som dette; «Prøv og tenk på hva du vil fremover med deg selv som hovedfokus. Ikke tenk så mye på hva andre vil, forventer og tenker. Av og til må man rett og slett bare ta vare på seg selv. Og skite litt i andre. Kanskje kroppen din føler seg litt bedre etterhvert da? Jeg gjorde det selv for noen år siden.. Er noe av det tøffeste jeg har gjort. Har alltid vært en person som har gitt alt av meg selv, men aldri forventet noe tilbake. Hadde en 2årsperiode hvor jeg gjorde kun det jeg ville, og hang kun med mennesker som ga meg noe igjen. Ja, 2 år er lenge, men jeg tror & føler at jeg kom sterkere ut av det personlig. Noen folk dro, og noen folk kom.»

546fed6e6a19bcfc85fe2ae2f7b52593706ac5dae350a0e1df6dc9ec355414bd7829ac1e3963a2f10ebbde8273bc7f61-1

Ayayay, det boheme livet er noe for meg. Kun positive vibes. Det handler jo ikke om å leve på gullskyer hele tiden, fordi motstand kommer det. Om landet ikke lever i krig, kan det likevel foregå en krig i sjela di. Positive vibes handler om å eie et sunt & positivt sinn som takler motgang & smerte på en jævlig god måte. Jeg skriver jo basically fordi hjertet mitt er et eneste stort poesihjerte, & det gir meg så mye mening. Om du sitter inne med noen tanker, følelser eller whatever – skriv til meg om det, & jeg kan skrive videre om det. Det er digg å få luftet ut. // Kontakt: andrea.kkvist@gmail.com

33083c3746d22e6dcc9e9da0e4292453a5d06f6a692e533483a7a64d5fb22ec7d743a8ec8c0294fb68f61a4361b38302

Nordic in Minor

14264864_330272337316506_4060628989537367644_n 14317517_330272200649853_1234401898330746299_n  14322602_330272160649857_3441922994982007933_n 14316832_330272300649843_2165234652313205281_n

14344954_330272453983161_7633125935918743492_n 13438785_330272420649831_3954207445580306421_n 14232982_330272303983176_6941958874897504737_n 14355195_330272130649860_7982515569775533428_n

Det er en måned siden sist jeg sa jeg ikke skulle skrive noe som helst om kjærlighet (ikke før jeg fikk en kjæreste), en måned siden sist siden jeg skrev en ordentlig tekst. I mellomtiden har det skjedd fryktelig mye, mange notater ligger også inne på telefonen. Ikke bare har jeg funnet en ordentlig godhjertet mann som vet hvordan han tar vare på sjela og hjertet mitt, men jeg har også vært i litt over en måned i ny jobb. Det er mye nytt som skal læres, aksepteres og bli vandt til. La meg gi et eksempel. Jeg har i en veldig lang stund vært vandt til å klare meg selv, ordne opp i alt selv og deler sjelden problemer eller issues jeg har. Det hender jeg har delt det med min kjære superpappa, hvis ikke har jeg gjerne skrevet eller jogget det ut. Nå har jeg plutselig et menneske tett oppi meg, uansett om han bor og lever nesten 2,5t unna meg – eller om vi tilbringer helgen sammen. Uansett er han close, fordi han alltid kjenner når noe er i veien (eller godt fordensaksskyld). Alltid. Og han gir seg liksom ikke før han har hørt meg smile eller at han føler trykket mitt har lettet. Det eneste mennesket i verden som kjenner meg ordentlig godt & som alltid vet hva han skal si, er min pappa som har kjent meg i 23 år – men I must say, du nærmer deg allerede med stormskritt, Joakim. Jeg som er både sensitiv, perfeksjonist på et par områder, skribent (med mange ord & setninger i hodet) & veldig følelsesladd har et sterkt behov for en god lytter eller andre verdifulle hobbyer. Elsker deg for det, J. Jeg har ikke hatt behov for treningen & skrivingen som en slags terapiform, slik som før. Selvsagt er det fremdeles nyttig, men jeg er blitt mer avhengig av å lytte til din stemme minst tre ganger om dagen, våkne & sovne til hjerter og sukkersøte ord eller å drømme meg bort til din verden på andre vis. I helgen sa du at du elsket meg, & som jeg sa; det er det ingen som har sagt til meg før. Du virket litt overrasket over svare mitt, men du kysset meg kjapt, og sa jeg har ikke turt å si det før nå, jeg brukte «I love you» før fordi det har flere betydninger. & jeg hvisket tilbake at jeg elsker deg også. Nå som jeg endelig har kapret han jeg kan dra på drøssevis av eventyr med, er neste goal at J. blir innflytta Sandefjording. I love you. Till the end of time.

14322629_330272433983163_4634814100243412725_n 14329901_330272100649863_9215286871486606725_n

 

Kunsten ved å ha kontroll

Jeg lovet meg selv tidligere i år at jeg ikke skulle skrive om kjærlighet, fordi hver gang jeg har skrevet noe fint om kjærligheten har det gått kun noen små uker før det har gått til helvete og jeg er nødt til å skrive om sorgen, eventuelt gleden ved at han er vekk. Jeg skal ikke skrive om kjærlighet nå heller. Den teksten skal jeg spare til han og jeg kanskje blir sammen. Jeg begynner å tro at å bli jenta hans er et lifegoal i seg selv, men time will show. Man skal aldri rushe noe bra som kan vare til evigheten, og det forstår J også. Dette gladkristne humøret som han gir meg om dagen gjør meg iallfall dødsinspirert (sitat/notat fra i går natt: «There’s a beat in my heart so loud I’m having trouble sleeping»), and here it goes:

 

13925020_315444258799314_4226908809679135513_n (1)

PT, eier og daglig leder hos Oslo Performane Center – Espen Andersson, er en stor inspirasjon for både den yngre generasjonen og eldre generasjonen. Det er ganske bra jobba å skrive på en slik måte at man treffer liksom hele spekteret av folk. Innlegget ovenfor traff meg så kraftig at jeg var nødt til å dele det. Opp igjennom hele barneskolen og ungdomsskolen har jeg alltid fått beskjed om «å være mer muntlig aktiv», og ofte på muntlige eksamener fikk jeg dårlig karakter – mest fordi jeg ble så nervøs at jeg glemte halvparten av hva jeg egentlig visste. Skriving har alltid vært min sterkeste side, men etter jeg begynte på høgskolen spesielt, har jeg tatt meg selv i å gå ut av en god del komfortsoner. Jeg har blitt tøffere, både psykisk og fysisk, og jeg er sjelden redd for å snakke med folk lenger eller å holde foredrag. Det er synd at man må få så mye påpek som ung, på noe som faktisk er en del av personligheten din. Det er GODT å bli sett og hørt for hvem man er. En av mine tidligere kollegaer har sagt «du er et herlig vesen å jobbe sammen med. Så rolig og engasjert, samtidig som du har stålkontroll». Noen ord bærer du med deg til du går i grava. fØkk alle som ikke eier tro og håp.

13925367_315444215465985_7575882067090223660_n 13938603_315444238799316_2121876984022841404_n

Noe av det fineste jeg vet er å backe opp andre jeg setter pris på. Men de er nødt til å ta imot hjelpen. Det hjelper ikke meg så stort om jeg sier at alt kommer til å ordne seg, at livet har mange ups and downs eller at «du er BRA NOK» om den andre parten lukker øynene, eller har gravd ned selvbildet sitt i grus. Da er det jeg som plutselig tappes for krefter. Skjer det er den andre parten nødt til å hjelpe seg selv på vei før jeg trer i kraft med omtanken min. Det sies at man er nødt til å elske seg selv før en kan elske noen andre, og det oser sannhet av hele sitatet. Jeg elsker gleden enkelte får i øynene når de ikke føler seg alene om et problem mer, eller når de føler seg sett og forstått. For eksempel når du sier «jeg vet, jeg er det jeg også» etter noen har begynt en setning med «jeg gjør det og det, fordi jeg er introvert, og…».

Verden og livet kan være hardt og brutalt, og det gjelder å strekke seg ut mot alle gleder og hverdagsmagier man finner. Det er viktig å trives – både med seg selv og de man omgås. Det sikrer livskvaliteten din. Å ha et yrke og hobbyer som holder deg (nogenlunde) fri fra sykdom og skader er også helt sentralt. Ikke minst – livsverdiene. Hva som gjør at livet går rundt for deg. Be fearless in the pursuit of what sets your soul on fire. Kunst, kjærleik, hverdagsmagi, poesi, naturen, trening og hjertegode mennesker. Din tur. Hva gleder hjertet og sjela di?